in 2007, five days before the year turned into 2008 I lost my best friend. I was 16 years old and I'm not joking when I say that it felt like my life was over. Imagine going from talking to someone all day, every day to never talking to them again. I honestly don't remember most of 2008, I've blocked it out. Mostly because of the person I became, desperately trying to fill the void losing my friend, Lasse, had left. I'm not proud of it, and I'm never going back. This is a letter to him, written in norwegian because it's so damn personal, and because letters to best friends should never be in a foreign language.
----
Kjære Lasse. Kjære, fine, gode Lasse.
2. juledag var det sju år siden jeg fikk den verste telefonen jeg noen gang har tatt. Det var som om all luft forsvant fra bilen, der jeg satt på tur til julelunsj med resten av familien. Jeg tenker på deg hver dag, også smiler jeg for meg selv fordi jeg kommer på noe morsomt du har sagt. Det er fint å ha de minnene, håper jeg aldri glemmer dem. Samtidig river det noe vannvittig i hjertet å tenke på at du som lovte du skulle være der, alltid, forlot meg på en så tragisk måte.
Jeg håper du er stolt av meg, der du sitter oppe på skyen din og titter ned på meg. Det er en betryggende tanke å ha deg der oppe til å passe på. Selv om ditt liv ikke helt ble slik du snakket om da vi satt på ynglingen for så mange år siden og planla livene våre, vi som skulle være venner for alltid og ende på samme gamlehjem. Nå må jeg finne noen andre å havne på gamlehjem med, som jeg kan ha rullestolrally med, og som kan fortelle røverhistorier om gamle dager.
Jeg savner deg sånn, og plassen din kan ingen andre ta. Den er reservert til deg. Ta av plassen ved siden av deg i himmelen da, så sees vi når det er min tur. Jeg er så ufattelig glad i deg, det vil aldri endre seg. X
